Frøken Andersen var aldri blitt gift og bodde nå, godt oppi årene, sammen med sin skrøpelige gamle mor innerst i en avdal. En kveld ringte telefonen på legevakta nede i bygda. – Det e hjemmehjelpa oppe på Andersen-gården, sa stemmen. – Da æ kom hit for nån minutta sia va ho vældig klein, å satt bærre å ynka sæ. – E det gamla? spurte legen. – Nei, æ tror det e blindtarmen.
