En nordlenning på vei til fest skulle ta snarveien over kirkegården, og var uheldig og falt ned i ei åpen grav. Han greide ikkje å klatre opp igjen, uansett kor mykje han prøvde. I tillegg ropte og skreik han på hjelp heilt til stemmen var bare en tynn fistel, og i tillegg skalv den på grunn av kulda. Det ente opp med at han satte seg sammenkrøka i et hjørne av grava og prøvde å holde varmen… Da han blei funnet dagen etter og berga, ville dem vite om det ikke hadde kommet nåkken forbi i løpet av natta.. – Jo, det kom plutselig en kar utpå natta, kanskje på vei heim fra fest, som ramla nedi grava mens æ satt der å hutra og døste i kråa.. – Javel, kor e han blitt av, ville dem vite.. – Vel, akkurat som æ hadde gjort, så begynte han straks å forsøke å klatre opp igjen.. – Ja, dokker burde jo kunne hjelpt kverandre opp?? – Mjo, sant det.., – Men da æ sa tel han med den pipene og skjelvanes stemmen: “Du skal bære gi opp.. Det der har æ prøvd lenge.. Du må nok bli her nede med mæ..”, ja da var det liksom han spratt opp av grava og forsvant uansett kor mykje æ ropte at han skulle stoppe..
